I natt sov jeg litt for lite, så jeg er tung og mer sliten enn vanlig i dag. Mer vondt også. Og når jeg surfer på nett og ser alt det morsomme folk jobber med, blir jeg rastløs og livredd: tenk om jeg aldri blir frisk? Tenk om jeg aldri kommer dit jeg vil? Tenk om jeg blir sykmeldt veldig lenge og ikke treffer alle de fantastiske menneskene? Jeg gråter og blir så utrolig lei meg over å tenke den mørke tanken om at jeg aldri skal få skape alt jeg har lyst til! Jeg har så mye mer å gi ... *tørker tårene*
fredag 16. april 2010
torsdag 15. april 2010
Trampolineenergi?
Idag våknet jeg og følte at kroppen var uthvilt. En merkelig følelse av å puste riktig, se klart og gå dagen i møte med positivt vesen. Jeg hadde vondt her og der som vanlig. Men med det jeg følte var god energi, var det lettere.
Dusj, puss, fiks og årn og jeg dro på Ikea for å kjøpe flytteesker. Jeg skulle ha store brune og to ulike størrelser gjennomsiktig plastesker. Så det var i grunnen bare “straka vegen” og ingen stor oppgave. Jeg hadde god tid og dagen til disposisjon – som jeg har hatt en stund.
Ikea var fritt for folk og det var masse parkeringsplass. Finner plass og går direkte til markedshallen, kutter noen svinger og kommer meg til “esker og emballasje” eller hva den avdelingen heter. Der plukker jeg nok av det jeg trenger og går rett til kassa. Jeg tenkte på vei til Ikea og gjennom markedshallen at dette var en fin dag. Kanskje ting var i ferd med å snu?
Med handlevogna frem til bilen begynner jeg å kjenne at armene og bena er tunge igjen. Jeg putter alt i baggasjerommet og setter vogna på plass, åpner døra til førersetet, setter meg, putter nøkkelen i tinningen og da kommer gråten. Jeg blir utrolig sliten igjen.
Jeg sitter i førersetet med gråten i øynene og lurer på hvem jeg skal ringe til, men jeg kommer ikke på noen. Jeg har så lyst å ringe til noen å si at jeg er så lei av å være sliten!!! Men jeg er så lei av å høre min egen stemme inni hodet som gang på gang sier at "OFF det her er tungt!" FAEN jeg vil ha mange trampolineenergidager jeg - ikke sånne som det her...
Dusj, puss, fiks og årn og jeg dro på Ikea for å kjøpe flytteesker. Jeg skulle ha store brune og to ulike størrelser gjennomsiktig plastesker. Så det var i grunnen bare “straka vegen” og ingen stor oppgave. Jeg hadde god tid og dagen til disposisjon – som jeg har hatt en stund.
Ikea var fritt for folk og det var masse parkeringsplass. Finner plass og går direkte til markedshallen, kutter noen svinger og kommer meg til “esker og emballasje” eller hva den avdelingen heter. Der plukker jeg nok av det jeg trenger og går rett til kassa. Jeg tenkte på vei til Ikea og gjennom markedshallen at dette var en fin dag. Kanskje ting var i ferd med å snu?
Med handlevogna frem til bilen begynner jeg å kjenne at armene og bena er tunge igjen. Jeg putter alt i baggasjerommet og setter vogna på plass, åpner døra til førersetet, setter meg, putter nøkkelen i tinningen og da kommer gråten. Jeg blir utrolig sliten igjen.
Jeg sitter i førersetet med gråten i øynene og lurer på hvem jeg skal ringe til, men jeg kommer ikke på noen. Jeg har så lyst å ringe til noen å si at jeg er så lei av å være sliten!!! Men jeg er så lei av å høre min egen stemme inni hodet som gang på gang sier at "OFF det her er tungt!" FAEN jeg vil ha mange trampolineenergidager jeg - ikke sånne som det her...
onsdag 14. april 2010
Jeg savner å være hel!
Jeg føler meg som en dust. Rett og slett som en dust. Det hadde vært så utrolig mye enklere om jeg hadde slepet en fot etter meg eller hatt armen i fatle. Men jeg har ikke det. Det jeg har synes ikke på utsiden. Det synes rett og slett ikke at jeg har vondt absolutt overalt stort sett hele tiden.
Det hele startet i fjor med noe som minnet om senebetennelse i begge armene og begge leggene. Det ble verre og verre og til slutt hadde jeg skytende smerter når jeg var på jobb. Små eksplosjoner her og der. Men gi meg - jeg? Neida.
Jeg gikk mektig på overtid inntil alt verket overalt og overskudd i humør og iver forsvant. Jeg var presset opp i et hjørne der jeg ikke hadde noe valg. Og jeg hatet det! Ultimatumet gjorde meg lykkelig og hatefull det på samme tid. Legen sa jeg måtte sykemelde meg. Jeg nektet. Legen sa på nytt at jeg måtte sykemelde meg. Jeg nektet igjen. Jeg hadde nemlig så mange ting jeg skulle gjøre ferdig! Lojal til kolleagaer, lojal til oppgavene og at de ble gjort, lojal til alle målene jeg hadde satt for det jeg ville skape. Men når man til slutt sliter med å pusse tenner fordi det gjør så vondt i armen, så er det kroppens måte å si at “Nå får du til helvete se å ta hensyn til deg sjøl!” Så jeg hatet å kaste inn håndkleet. Jeg hatet å føle at jeg stakk i mauertua med en pinne sånn at så mange ting raste sammen. Og jeg hatet å trykke på pauseknappen for alle de tingene jeg gikk svanger med. Å se et potensiale i meg selv og i omgivelsene som ikke blir brukt gjør så innmari vondt. Men jeg var lykkelig fordi jeg hadde fått så kraftig beskjed om at nok - det er nok.
Rett etter at jeg måtte svelge min egen stolthet og melde meg syk, gikk jeg inn i en tid der jeg pustet med magen. Dype fine pust. Jeg hadde vondt fortsatt, men tillattelsen til å tenke på seg selv gjorde godt. Farven i kinnene og latteren kom tilbake. Folk sa til meg “Ja, det var på HØY tid at du sykemeldte deg nå! Og du ser utrolig godt ut!”. Gnisten jeg fikk tilbake viste seg plutselig å være noe jeg hadde savnet dybt og lenge. Det er en helt sprø følelse å finne tilbake til en venn i seg selv. Og det var flaut og godt på samme tid å erkjenne at jeg hadde vært en “Flink-pike”-idiot. Og den erkjennelsen er også en gammel venn av meg.
Men nå – mange måneder etter at jeg sykemeldte meg, er ting verre. Smertene er ikke lenger bare i armene, men de er i bena også. Det er plutselige skytende smerter, det er små verkende smerter hele tiden, det er prikkende følelse i armene, i bena. Noen kvelder når jeg legger meg er det som om jeg har en puls i leggene og bena. Det føles som at de rister. Senga rister føles det som. Plutselig kan jeg ha intens smerte i et håndledd, en tå, ved siden av kneet eller på utsiden av hoftene. Eller i musklene der ribbena slutter.
Etter en kveld her der jeg laget middag til meg, kjæresten og en til – tre mennesker – våknet jeg på natten for å gå på do og det var som om det var to kniver i låret. Dagen etter var armene stive og både armer og ben var tunge som bly. Det føltes som at alle fire lemmer veide mange flere kilo enn de egentlig gjør. Jeg var skikkelig sliten. Etter en helt vanlig kveld med middag for tre mennesker. Det er ikke normalt.
En annen dag var kjæresten og jeg i gang med litt ryddeprosjekt der jeg skulle gjøre helt enkle ting som bare krevde penn og blyant. Tre kvarter tok det og så føltes det som all kraft forsvant i grunnen under meg. Jeg gjorde ferdig det jeg holdt på med, men det var tungt. Og jeg ble fortvila fordi energien bare kan forsvinne sånn helt plutselig.
Jeg har flere eksempler og jeg synes dagene som er tunge og med lite energi blir fler og fler. Og dette til tross for at jeg spiser nok og variert mat, starter dagen normalt som andre mennesker, mediterer og trener det jeg kan.
Og så er det veien om legevesenet. Det har tatt meg et halvt år å få frem til fastlegen min at det er IKKE bare armene jeg har vondt i. Jeg har repetert setningen “Tunge armer og ben, skytende og flyktige smerter og plutselig tap av energi.” til det kjedsommelige. Fysioterapeuten min har vært overbevist om at dette er en overbelastning jeg har skapt på armene og at man bare kan ta tiden til hjelp. Nå skjønner fysioterapeuten nada. Legen min har sendt meg til to nevrologer, røntgen og diverse blodprøver for revmatisme og/eller stoffskiftesykdommer. Jeg har takk og pris ikke MS eller lignende alvorlige nevrologiske lidelser. Røntgen har jeg bare tatt av armene, og der finner de ingenting. Blodprøvene første gang ble på merkelig vis først rotet bort og så ble de tatt på nytt – og da viste de ingenting. Men da jeg var hos legen sist, sa han at vi skulle ta disse prøvene på nytt. Det kunne visst ta tid før slike ting slo ut mente han. Så nå har jeg vært på Ullevål og venter for tiden på svar derfra.
Jeg synes tiden i limbo er skikkelig skjit. Jeg føler meg som en dust, og jeg er kjemperedd for å se ut som en som har vondt i arbeidsvilja. “Oj – nå har du vært sykemeldt lenge!!??” Ja?? Jeg har det?! Tror du jeg føler meg bedre når du sier det sånn? “Ja, jeg har ofte vondt i kneet.” Jaha? Og fordi du er i full jobb, så skal jeg nå føle hva? Alle dere “me too” der ute – det HJELPER IKKE!! Jeg klager for det meste ikke, men når du spør så hater jeg å ljuge. Jeg forteller i nøytrale trekk at ting ikke er bedre og at jeg ikke vet hva det er. Er det min feil?
Jeg savner så jævlig å være energisk og i fullt firsprang med de tingene jeg brenner og gløder for. Jeg savner å spre om meg med smil, latter, entusiasme, glede og gode ideer. Jeg savner å føle det som en win-win situasjon å gi bort av energien min, å være uredd for å dele om meg. Jeg savner å være hel!
Det hele startet i fjor med noe som minnet om senebetennelse i begge armene og begge leggene. Det ble verre og verre og til slutt hadde jeg skytende smerter når jeg var på jobb. Små eksplosjoner her og der. Men gi meg - jeg? Neida.
Jeg gikk mektig på overtid inntil alt verket overalt og overskudd i humør og iver forsvant. Jeg var presset opp i et hjørne der jeg ikke hadde noe valg. Og jeg hatet det! Ultimatumet gjorde meg lykkelig og hatefull det på samme tid. Legen sa jeg måtte sykemelde meg. Jeg nektet. Legen sa på nytt at jeg måtte sykemelde meg. Jeg nektet igjen. Jeg hadde nemlig så mange ting jeg skulle gjøre ferdig! Lojal til kolleagaer, lojal til oppgavene og at de ble gjort, lojal til alle målene jeg hadde satt for det jeg ville skape. Men når man til slutt sliter med å pusse tenner fordi det gjør så vondt i armen, så er det kroppens måte å si at “Nå får du til helvete se å ta hensyn til deg sjøl!” Så jeg hatet å kaste inn håndkleet. Jeg hatet å føle at jeg stakk i mauertua med en pinne sånn at så mange ting raste sammen. Og jeg hatet å trykke på pauseknappen for alle de tingene jeg gikk svanger med. Å se et potensiale i meg selv og i omgivelsene som ikke blir brukt gjør så innmari vondt. Men jeg var lykkelig fordi jeg hadde fått så kraftig beskjed om at nok - det er nok.
Rett etter at jeg måtte svelge min egen stolthet og melde meg syk, gikk jeg inn i en tid der jeg pustet med magen. Dype fine pust. Jeg hadde vondt fortsatt, men tillattelsen til å tenke på seg selv gjorde godt. Farven i kinnene og latteren kom tilbake. Folk sa til meg “Ja, det var på HØY tid at du sykemeldte deg nå! Og du ser utrolig godt ut!”. Gnisten jeg fikk tilbake viste seg plutselig å være noe jeg hadde savnet dybt og lenge. Det er en helt sprø følelse å finne tilbake til en venn i seg selv. Og det var flaut og godt på samme tid å erkjenne at jeg hadde vært en “Flink-pike”-idiot. Og den erkjennelsen er også en gammel venn av meg.
Men nå – mange måneder etter at jeg sykemeldte meg, er ting verre. Smertene er ikke lenger bare i armene, men de er i bena også. Det er plutselige skytende smerter, det er små verkende smerter hele tiden, det er prikkende følelse i armene, i bena. Noen kvelder når jeg legger meg er det som om jeg har en puls i leggene og bena. Det føles som at de rister. Senga rister føles det som. Plutselig kan jeg ha intens smerte i et håndledd, en tå, ved siden av kneet eller på utsiden av hoftene. Eller i musklene der ribbena slutter.
Etter en kveld her der jeg laget middag til meg, kjæresten og en til – tre mennesker – våknet jeg på natten for å gå på do og det var som om det var to kniver i låret. Dagen etter var armene stive og både armer og ben var tunge som bly. Det føltes som at alle fire lemmer veide mange flere kilo enn de egentlig gjør. Jeg var skikkelig sliten. Etter en helt vanlig kveld med middag for tre mennesker. Det er ikke normalt.
En annen dag var kjæresten og jeg i gang med litt ryddeprosjekt der jeg skulle gjøre helt enkle ting som bare krevde penn og blyant. Tre kvarter tok det og så føltes det som all kraft forsvant i grunnen under meg. Jeg gjorde ferdig det jeg holdt på med, men det var tungt. Og jeg ble fortvila fordi energien bare kan forsvinne sånn helt plutselig.
Jeg har flere eksempler og jeg synes dagene som er tunge og med lite energi blir fler og fler. Og dette til tross for at jeg spiser nok og variert mat, starter dagen normalt som andre mennesker, mediterer og trener det jeg kan.
Og så er det veien om legevesenet. Det har tatt meg et halvt år å få frem til fastlegen min at det er IKKE bare armene jeg har vondt i. Jeg har repetert setningen “Tunge armer og ben, skytende og flyktige smerter og plutselig tap av energi.” til det kjedsommelige. Fysioterapeuten min har vært overbevist om at dette er en overbelastning jeg har skapt på armene og at man bare kan ta tiden til hjelp. Nå skjønner fysioterapeuten nada. Legen min har sendt meg til to nevrologer, røntgen og diverse blodprøver for revmatisme og/eller stoffskiftesykdommer. Jeg har takk og pris ikke MS eller lignende alvorlige nevrologiske lidelser. Røntgen har jeg bare tatt av armene, og der finner de ingenting. Blodprøvene første gang ble på merkelig vis først rotet bort og så ble de tatt på nytt – og da viste de ingenting. Men da jeg var hos legen sist, sa han at vi skulle ta disse prøvene på nytt. Det kunne visst ta tid før slike ting slo ut mente han. Så nå har jeg vært på Ullevål og venter for tiden på svar derfra.
Jeg synes tiden i limbo er skikkelig skjit. Jeg føler meg som en dust, og jeg er kjemperedd for å se ut som en som har vondt i arbeidsvilja. “Oj – nå har du vært sykemeldt lenge!!??” Ja?? Jeg har det?! Tror du jeg føler meg bedre når du sier det sånn? “Ja, jeg har ofte vondt i kneet.” Jaha? Og fordi du er i full jobb, så skal jeg nå føle hva? Alle dere “me too” der ute – det HJELPER IKKE!! Jeg klager for det meste ikke, men når du spør så hater jeg å ljuge. Jeg forteller i nøytrale trekk at ting ikke er bedre og at jeg ikke vet hva det er. Er det min feil?
Jeg savner så jævlig å være energisk og i fullt firsprang med de tingene jeg brenner og gløder for. Jeg savner å spre om meg med smil, latter, entusiasme, glede og gode ideer. Jeg savner å føle det som en win-win situasjon å gi bort av energien min, å være uredd for å dele om meg. Jeg savner å være hel!
Abonner på:
Innlegg (Atom)